Umotivert

Jeg ser ikke på meg selv som noen blogger lenger, egentlig. Det går en god stund mellom hvert innlegg, og jeg er ikke lei for det en gang. Jeg er ikke lei for det, selv ikke ovenfor den ene personen som, i følge statistikken, besøker bloggen min hver dag, selv om dere alle vet like godt som meg at det ikke er noe nytt. 

Jeg er så utrolig umotivert for tiden. Ikke bare til bloggen. Jeg tenker ikke noe på bloggen i det hele tatt. Jeg er umotivert til alt. Vi starter snart opp med ny sesong med syverfotball, og jeg har mer lyst å grave meg ned enn å løpe der ute på banen som en tulling. Det er nytt semester på skolen, siste innspurt på ungdomsskolen, og på grunn av den dårlige konsentrasjonen min og min svekkede motivasjonsevne, er jeg redd for at karakterene stuper nedover, nå som jeg trenger dem der de er. Jeg finner det litt ironisk at jeg alltid blogger hver gang jeg har en prøve jeg egentlig skal øve til, som naturfagsprøven i morgen. 

Jeg føler meg egentlig bare sliten, når jeg kjenner etter. Ikke fysisk, jeg er bare utrolig sliten psykisk, inni meg, tankene mine er alle andre steder enn skole, venner, kjæreste og fotball akkuratt nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få tilbake konsentrasjonen på skolebøkene, lysten på det sosiale og motivasjon til fotballsesongen.. 

Siste året på ungdomsskolen har så langt ikke vært i nærheten av det jeg hadde håpet det skulle være. Tiende klasse har vært fylt med forandringer, masse vikarer ettersom vi har noen unge lærere som har lært seg å droppe kondomen. Nå nylig har vi også måttet tvangsflytte klasserom, fra et koselig og stort klasserom i skolens navle, til den minste, kaldeste fryseboksen du kan tenke deg, nede i et hjørne i kjelleren på skolen. Det er utfordrende, ettersom vi ikke har noe av det utstyret vi egentlig har rett til å ha som avgangselever. Lærerene aka rektor prøver jo å fortelle oss at vi skal få byttet klasserom snart men de vet like godt som oss at vi kommer til å fryse fast i stolene der nede innen den tid.  

Det er ikke det at skolen egentlig har skylden for at jeg føler meg nede i en periode. Vi liker jo alle å ha noen å skylde på, og skolen gjør det så alt for lett for meg å la det gå ut over dem. Det er vel sant som så presset rundt skolen som gjør meg sliten. Jeg finner det egentlig litt ironisk at jeg blir for ukonsentrert til å gjøre skolearbeid fordi jeg tenker for mye på skolen. 

Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og faker et smil hele tiden, heller. Jeg er ikke ulykkelig. Når jeg smiler, så er det ekte. Jeg tror jeg smiler ofte. Oftere enn jeg forventer av meg selv i hvert fall. Jeg kan kjenne en følelse av glede, der og da, hvis jeg ser eller hører noe som gjør meg glad. Du vet alt det de sier, det om "små gleder i livet".

Jeg vet jeg høres ut som tidenes emo i dette innlegget, jeg antar det ikke er så mange som leser det uansett. Det går vel over etterhvert, konsentrasjonen min ligger forhåpentligvis snart på tentamen, prøveeksamen og eksamen om ikke lenge. Vi snakkes neste gang jeg får emo-utbrudd. Love you liks

Lykke kan kjøpast for pengar

Hei, ekle stalkere. Helt greit lenge siden sist, så jeg tenkte å slenge inn en klassisk tentamenstil jeg skrev før jul. Den er på nynorsk ettersom det var sidemåltentamen, og jeg vet at 99% av dere tre som leser bloggen min ikke kan nynorsk, så ingen kommer vel egentlig til å lese dette. Takk for omtanken. Hvis noen skulle lure fikk jeg 5-, fordi jeg hadde så jævlig med skrivefeil, dødsbra. Neida, toer- og treermennesker, jeg syns ikke 5- er dårlig. Jeg er fornøyd med karakteren jeg. 

Jeg gidder forresten ikke å legge til bilder. Det er tidkrevende, og jeg har bare bilder av trær. Og lyktestolper.


 

«Lykke kan ikkje kjøpast for pengar» heiter det. Er det alltid sanninga? Viss ikkje pengar gjer ein lykkeleg, kva gjer deg lykkeleg då? Har du nokon gang tenkt over kva som faktisk gjer deg lykkeleg?


Eg meiner at alle er annleis frå kvarandre, og ein må svare kvar for seg på det spørsmålet. Nokon blir lykkeleg når dei har familie og vener omkring seg, og andre blir lykkeleg viss dei får vera i fred. Nokon blir lykkeleg av at sola skin gjennom ruta i morgongryet og andre blir lykkeleg når dei vaknar om morgonen til regnet bankar hardt mot vindauget. Er det mogleg at nokon blir lykkeleg av pengar?


Eg har tenkt en del på ting rundt dette og har komet fram til at eg trur det er fullt mogleg å kjenne ein følelse av lykke når ein har mykje pengar. Eg har for eksempel kjend det sjølv, og eg er sikker på at det fins mange menneskar i verda som settar pris på pengar framfor det meste i livet. Lykkefølelsen eg har kjend av pengar kan, på ein anna side, ikkje måle seg med følelsen av å ha vener og familie omkring meg. Alle menneskar er forskjellige, og eg trur det fins mange menneskar som heilt ærlig meiner at pengar er deira største lykke i livet.


Kva med dei menneskane vi ser i media, dei som søv ute, ikkje har mat, og drikker vann frå ein sølete elv? Dei som organisasjonane samlar inn pengar til, for at dei skal få det bra og bli lykkeleg? Kvar dag blir vi minna på korleis Norge er eit lykkeleg land, eit av de beste å bo i, fordi vi har pengar og samtidig prøvar dei å fortel oss korleis lykke ikkje kan kjøpast for pengar?

«Lykke kan ikkje kjøpast for pengar»
For å argumentere i mot denne påstanden har vi ein anna kjend påstand. Du har kanskje høyrd at «ingenting i livet er gratis». Tenk litt over det. Viss man ikkje kan bli lykkeleg av pengar, og ingenting er gratis, er det då umogleg å vere lykkeleg?


Eg trur man må lese litt mellom linjene på den siste påstanden. Ingenting i livet er gratis. Er det nødvendigvis snakk om pengar som betalingsmiddel? Sjølv ikkje pengar er gratis, sånn sett. For å få pengar må vi arbeide for det, ta ansvar, og tene opp eit beløp.

Kor lenge varer lykke?
Vi må lære korleis vi kan bruke pengane våre riktig. Det høyres kanskje freistande ut med en ny mobil, ettersom det er komet et hakk i den gamle, og det er komet ein ny Smartphone som du såg på reklame i førgårs. Du har pengane til det, kvifor gjer du det ikkje bare? Plutseleg står du der med den nye telefonen din i handa, går gjennom alle «appsene» som følgde med, og smilar for deg sjølv. Kor mykje trengde du denne telefonen eigentleg? Kor lang tid tar det før du kjøpar ein ny?


Dersom ein har mykje pengar, skal det ikkje mykje til før ein strør om seg med unødvendig bruk. Ein kjøpar noko, kjende seg lykkeleg, lykkefølelsen minskar, og man fornyar det. Slik er det ikkje bare med pengar, men også med andre ting. Har du nokon gang vært så mye rundt ein venn, kjærast eller familiemedlem at deke til slutt gjekk fullstendig lei av kvarandre? Du kjende deg ikkje lenger bare lykkeleg av å sjå denne personen, du ville bare væra rundt andre.


Lykke er ikkje ein sjølvsagt ting i livet. Alle liv har opp- og nedturar. For nokon er oppturane i livet å ha mykje pengar, og nedturane går når økonomien svingar nedover. For nokon er oppturane å kjende seg glad i nokon, å få gode karakterar eller å ha lært seg eit triks på trampolinen. Lykke er ikkje langvarig, og det skal ikkje ta lang tid før ein må fornye den. Det seies at det er dei små tinga i livet som teller. 

Hade, stygginger, jeg elsker dere

+ Legg meg til som venn
Her skal du skrive inn profilteksten din ;)

Design er laget av supertjej ©
hits